Språk og blogging

Harespor

Hva gjør omgivelsene med oss? Hva gjør vi med omgivelsene? Hvilke praktstykker får vi øye på? Hvilke muligheter benyttes? Hva lykkes vi med? Hva blir vi fascinert av? Hvordan blir det vi kommer med tatt imot?

Redskapene vi bruker fungerer som medierende artefakter. Slikt predikerer jeg i lærerutdanninga som sosio-kulturell læringsteori. Det viktigste redskapet er språket. I bloggen formidles en multimodal tekst med digital teknologi.

Muntlig språk i noen titusen år, kileskrift i fem tusen år, det latinske alfabet i to tusen fem hundre år, tekst på papir allment tilgjengelig i fem hundre år. For noen tiår siden var det likevel bare et fåtall som var fortrolige med skriveredskaper. Mine besteforeldre var kloke og kunne skrive, men skrev lite. Hvor mange skriver seg klokere i dag?

Som mange ikke fikk og fortsatt ikke får tatt i bruk sitt skriftlige uttrykk, sliter de fleste (?) med å utvikle og utvide sitt uttrykks-, lærings- og handlingsrom med digitale verktøy. Mellom trivielle tjenester som nettbank og billettbestilling, og til å fremstille seg og noe av sitt multimedialt, er det mange dimensjoner, mye kompetanse og forhåpentligvis forstand. Som lærer har jeg erfart at elever og studenter med skrivevegring lager de fineste kreasjoner i video- eller html-format. Noe blir forløst når større deler av hjernen, estetikk og følelser blir involvert. Så er det kanskje enklere for mange å få ”sagt” sitt med bilder og design?

Det er bare femten år siden Internett ble praktisk funksjonelt. Med Web 2.0 ble tjenestene sosiale. Nå kan vi alle publisere det meste og møte de fleste. Jeg bruker fotografiapparatet til å mediere utsnitt fra mine landskaper. Noen er flinke til med ord å beskrive sine. Med bilder eller ordbilder får jeg gjennom blogging tilgang til andres verden og omgivelser. Jeg får oppleve natur og kultur og møter mennesker.